Uver.
Det stormar ute
Katten, den
skinnfilla
ligg innerst i
kråa
fresande og
livredd
medan vinden
aukar på
og lyna flyg
over himmelen
Han brøler
rundt husnovene
vinden
som ein rasande
okse går han laus
på takskjegget
riv og slit so
ein skulle tru det er dommedag
Kan ikkje påstå
eg likar meg
eg heller
det er noko
gufse og kaldt
over dette
rabalderet
som gir meg gåsehud
over heile
kroppen
Dei få
stakkarslege håra
eg har igjen på
haudet
røyser seg ende
opp
strittar
Nei, eg må ha
meg ein til
for å roe
nervane liksom
Nede på fjorden
står sjødrevet
i alle retningar
Dei tunge skyene
som ruver over fjella
har noko
faretruande over seg
Uhygga ålar seg
som ein giftslange
over golvet
buktar seg opp
etter stolryggen
til ho ligg der
og pustar meg
i nakken
Dreg korka av
flaska
Handa som held
glaset skjelv
ikkje mykje
men nok til at
eg reiser meg
dreg gardinene
for glaset
og låser alle dører
som fører ut i
dette vonde
Flyttar stolen
bort i kråa
til katten
pakkar nervane
inn i eit ullteppe
i eit forsøk
på å slappe av
Skjelv litt enno
Nei, eg må nok
ha meg ein til.