Tjukkemegga.
Like stor som
premiekviga
til grannen
og styggare enn
styggen sjølv
kom ho vraltande
etter vegen
Me trollungane
låg alltid på
lur
bak gjerdet
avventande, smånervøse
men alltid klare
til dyst
«Tjukkemegga,
tjukkemegga!»
«fin deg ein
stut, finn deg ein stut!»
Dei ellers smårosa
kjakane
vart kvite av
harme
og me kunne
nesten høyre det knake
når ho knytte
nevane
men ho sa aldri
noko
berre vralta
vidare
Slik gjekk åra
gong etter gong
låg me der
«Tjukkemegga,
tjukkemegga!»
Brått ein dag
var ho borte
og me såg henne
aldri meir
På bygda gjekk
rykta om galehus
men ingen var
heilt sikre
Me trollungane
sakna henne
voldsomt
Sjølv no
i godt voksen
alder
tek me turen
bortom gjerdet
i håp
om at ho ein dag
vil dukke opp
igjen.